Reaksjon; akutt sjelving, panikk..

Hvor skal jeg gjøre av meg? Så han at det var meg?! Ja, det må han ha gjort. Ingen andre i hele korridoren. Kun han og meg.. Pustebesvær!  Kan det ha vært noen som liknet??!  Nei, samme brillene, klesstilen, hårveisen, og snus-leppen. ÆSJ! Jeg blir kvalm, må spy..

Prøver å løpe inn personal-inngangen til jobben. Det føles som en hel eveighet. Tør ikke se meg bak.. må hvile. Svimmel! Sank sammen inne på gulvet inne på lageret på jobben. Er jeg trygg nå? Skitt, der gikk gitteret opp, butikken er åpen. Kanskje han kommer inn i butikken..  (?!) Må rømme! Komme meg vekk. Ingen utvei.. Lageret i andre enden av butikken. Kom meg dit. Sjelver, og begynner å hyperventilere. Tårene renner i strie strømmer. Mer sjelving.

Sendte sjefen en sms: “sitter på spiserommet, må snakke med deg så snart du rekker det!.  Prøvde å ringe gubben. Kom typisk rett inn på mobil-svareren hans (batteri trolig utladet).  Ringer naboen, for å få de til å ringe på døren hjemme. Vente.. vente..

Sjefen kommer. Får stottret frem noe alla:  “jeg må hjem, gubben, får ikke tak i, må sitter her”..

Får et noe forundret blikk tilbake, og ett vennlig smil. “Bare gjør det du må. Helt i orden!”

Prøver på ny å ringe til naboen, i et febrilsk forsøk på å få tak i gubben. Venter.. Og omsider, ringer tel. min.

15-20 min senere..kommer gubben og henter meg. Følger meg ut av jobb-lokalene og kjører bilen vår hjem.

Hjemme, èn time senere. Helt utladet. Hodet tungt som bly, dundrende, verkende. Men i tygghet (tror jeg).

Gikk heldigvis bra denne gangen. Men redd! Livredd! Tør jeg gå tilbake på jobben, til neste vakt?!! Kanskje er han der igjen. Venter på meg. Skrekk!

Føler meg som en kylling. Redd som fy og sipete. Men klarer ikke holde tilbake. Total utladning.

Èn uke tilbake i tid:

For èn uke siden, hadde jeg en samtale med psykologen, hvor vi oppsummerte utviklingen min; helsemessig – dvs. mentalt/psykisk vel som fysiologisk. Konklusjon; estimert behandlingstid på 3-5 år, ser ut til å gå mot slutten, allerede etter i underkant av ett og et halvt år. WOW! For en seier!! og for en glede!! 

Måtte denne korte gledes-stunden, falle sammen som ett korthus..

Dagen i går:

Ny beskjed, via NAV etter mer enn 150 forsøk pr. telefon, dertil igjenlagte beskjeder og flere personlige oppmøter på det lokale NAV kontoret.. (fordelt på en tre ukers periode) Utrolig nok kom jeg omsider igjennom det bittelille nåløyet, og en meget hyggelig såkalt telefonvakt, kunne fortelle meg at jeg faktisk har fått ny midlertidig saksbehandler..  På ny ble det lagt igjen beskjd, og jeg stiller tilbake i køen jeg kom fra.. mer venting igjen.. Denne gangen kun en times tid, før jeg (beleive it or not..) blir oppringt av en hygglelig stemme, som kan fortelle at hun er min nye saksbehandler, og at hun kan møte meg allerede samme dag.. (under kan visstnok skje!).

Vel fremme og inne på saksbehandlers kontor, hvor hun logger seg inn på datamaskinen og åpner mappen min; popper det med ett opp en beskjed i utropstegn. Som lyn fra klar himmel, kom sjokk meldingen: Melding fra arbeidsgiver (rapportering fra personalansvarlig i konsernet, via min egen sjef), : ” det viser seg at arbeidstaker (dvs. meg) er lite samarbeidsvillig, uteblir fra avtaler, ikke har møtt på jobb og er sådan en “vanskelig/upålitelig” arbeidstaker”

Det ble konferering med personalansvarlig pr. tel. med saksbehandler og meg selv til stede.. hvorpå det viser seg at jeg faktisk til og med har jobbet 1-2,5 time ekstra utover oppsatt (arbeidsavklarings-)tid.. på enkelte av aktuelle datoer, jeg visligen skal ha uteblitt fra arbeidsplassen. Provosert,, ja. skuffet JA.. FORBANNET!!! (er vel mer riktig beskrivelse av min umiddelbare reaksjon).

Resultat: jeg må dokumentere faktiske tider jeg har vært på jobb, innhente ny dokumentasjon på at jeg har vært i behandling hos henholdsvis psykolog, fysioterapeaut og fastlege + de må komme med en uttalelse om min adferd.

Dagen i dag..

 noe mer produktiv.. i samtale med psykolog.

Hvor det bekreftes at, enten så er min psykolog uegnet i sitt yrke, eller så må vi se på min sizofreni/mine mange personligheter.. med presisering om at jeg da i såfall må være særdeles syk, eller en meget god skuespiller, som har holdt arbeidsgiver og psykolog for narr. (Noe som selvfølgelig ikke hører hjemme noen steder.. )

Dagens oppsummering..

tilbakefall med umiddelbar virkning..!

Det henvises til tidligere dokumentasjon, og bes om forlengelse på vedtak om arbeidsavklaring/rehabilitering, på minimum ett år ekstra som konsekvens av denne situasjonen. Arbeidsprognosen, som frem til dette tidspunkt, lå an til å kunne økes opp til mellom 50-100% i løpet av våren, og muligens 100% fra høsten av. Er nå endret til maksimum 60% det neste året.

M.a.o. ikke så velig fornøyd med sjefen og arbeidsplassens (manglende) tilrettelegging.

Etter og ha erfart ymse sjåfører og tlf.-konsulenter, funderer jeg nå på hva et service-yrke faktisk er i praksis, burde være i praksis vs. det det er angitt i teorien..

“Enkelt” var det noen som fortalte meg.
Fortvilende og frustrerende, er min opplevelse!

Sjåfører som er gretne, over at den rekvisisjonen du har er “feil”, og lar det gå utover deg fordi humøret i utgangspunktet er dårlig. Hvorfor undrer du, fordi det snart er slutt på nok en arbeidsdag, kan jeg svare til deg. Dvs. sånn rett etter denne “forbannede ekstra” kjøreturen som kom sånn på tampen..

Tlf. konsulenter som alle sier forskjellig.
Du må ringe dit, nei, da må du ringe ringe dit, du må gjøre sånn, du kan ikke stå der, du må være presis, du må stå klar og vente når bilen kommer.. (forøvrig en ganske interessant bemerkning; når det nettopp er derfor du har rekvisisjon – fordi kroppens evne til å stå oppreist over en viss tid, på dette tidspunkt ikke er til stede..), det må du da si med en gang, du må jo oppgi ditt og si datt med en gang..

Når jeg først har ringt fem-seks ganger, for å klare å taste inn mitt postnummer akkurat i rett tid, slik at samtalen min blir satt over, i steden for at den blir koblet ut.. da er jeg allerede ganske sliten.

Så er det å forklare at taxi’n skal komme til riktig sted, og ikke til en gate som overhode ikke likner på det gatenavnet du faktisk oppgav da du bekreftet bestillingen i første omgang.

Når så bilen omsider kommer, og du da får beskjed om at den rekvisisjonen du har brukt i snart 4 uker, plutselig ikke er gyldig allikevel. Da kjenner jeg et snev av å-ha-lyst-til-å-gi-opp, faktisk har jeg mest lyst å sette meg ned og grine!

Hvem har vel 800kr. å hoste opp, når man skal i såkalt “pålagt” behandling 3-5 ganger pr. uke??
Iallefall ikke meg.

I utgangspunktet er jeg ikke redd for fart. Men når visse taxi-sjåfører er gretne og kjører i 120 i Vålerenga tunnelen i rush-tiden, da får jeg angst, sender en sms til min kjære og sier i fra at dersom jeg ikke er hjemme innen de neste tjue-minuttene, så finner du meg smadret i tunnel-veggen..

Å be om at sjåføren skal holde opp døren til deg, eller ta sekken din, slik at du kommer deg inn i bilen. Det er visst bannlyst. Kjeft fikk jeg da, og beskjed om at dette må jeg da ordne selv.

Så er det dette med rullestol da, hvordan klappe denne sammen, kan jo hende at bilen blir ripete inni. Må du virkelig ha med deg denne, er spørsmålet jeg har fått et par ganger. Det samme opplevde jeg, da jeg en tid senere hadde behov for å benytte meg av krykker.

Service kalles visst dette!

Hadde jeg bare kunnet tatt et annet valg.. hva som helst.. det spiller ingen rolle.  Aboslutt alt annet ville vært et bedre valg.. (kanskje). “Hvorfor ropte du ikke, skrek, sparket, hylte, slo, bet osv?”. Jeg er så lei av å få dette spørsmålet. Hadde jeg bare visst, så skulle jeg nok ha gjort en annen handling – vær du trygg!

Saken er den, at mange tror og tenker at, “hadde det vært meg, så ville jeg ha blitt helt vill, gal, vist motstand, prøvd å rømme..” osv. osv. Desverre min venn, det er virkelig ikke helt slik  realiteten er når man faktisk befinner seg midt oppe i selve hendelsen.

Den brennende følelsen, økende angsten, reddselen for å dø, skrekken for hva som venter, forvirringen og fortvilelsen som braser i en fart igjennom hele kroppen. De en millionbilliontrillion mange tankene du rett og slett mangler svar på. Summen av alt dette og enda litt til, det er dette som tar overhånd, og i allfall gjorde meg såkalt handlingslammet.

Så klart ville jeg vise motstand, rømme eller liknende. Men det var komplett umulig. Når kroppens beskyttelsesverk, tar styringen, og overlevelses funksjonene i kroppen hersker. Da blir man ute av stand til å gjøre det som fornuften gjerne sier.

Jeg visste at, det eneste rette jeg kunne gjøre i denne situasjonen dersom jeg skulle ha noen sjans til å overleve, var å lukke øynene, håpe på et mirakel og glemme alt.