Forrvirrende å komme seg fra A-B

For det første, hvordan skal man kunne forstå seg på et system, som man aldri tidligere har benyttet seg av?!
Hvor ringer man, hvor på rekvisisjonen og kvitteringene skal det signeres..etc.

Etter og ha erfart ymse sjåfører og tlf.-konsulenter, funderer jeg nå på hva et service-yrke faktisk er i praksis, burde være i praksis vs. det det er angitt i teorien..

“Enkelt” var det noen som fortalte meg.
Fortvilende og frustrerende, er min opplevelse!

Sjåfører som er gretne, over at den rekvisisjonen du har er “feil”, og lar det gå utover deg fordi humøret i utgangspunktet er dårlig. Hvorfor undrer du, fordi det snart er slutt på nok en arbeidsdag, kan jeg svare til deg. Dvs. sånn rett etter denne “forbannede ekstra” kjøreturen som kom sånn på tampen..

Tlf. konsulenter som alle sier forskjellig.
Du må ringe dit, nei, da må du ringe ringe dit, du må gjøre sånn, du kan ikke stå der, du må være presis, du må stå klar og vente når bilen kommer.. (forøvrig en ganske interessant bemerkning; når det nettopp er derfor du har rekvisisjon – fordi kroppens evne til å stå oppreist over en viss tid, på dette tidspunkt ikke er til stede..), det må du da si med en gang, du må jo oppgi ditt og si datt med en gang..

Når jeg først har ringt fem-seks ganger, for å klare å taste inn mitt postnummer akkurat i rett tid, slik at samtalen min blir satt over, i steden for at den blir koblet ut.. da er jeg allerede ganske sliten.

Så er det å forklare at taxi’n skal komme til riktig sted, og ikke til en gate som overhode ikke likner på det gatenavnet du faktisk oppgav da du bekreftet bestillingen i første omgang.

Når så bilen omsider kommer, og du da får beskjed om at den rekvisisjonen du har brukt i snart 4 uker, plutselig ikke er gyldig allikevel. Da kjenner jeg et snev av å-ha-lyst-til-å-gi-opp, faktisk har jeg mest lyst å sette meg ned og grine!

Hvem har vel 800kr. å hoste opp, når man skal i såkalt “pålagt” behandling 3-5 ganger pr. uke??
Iallefall ikke meg.

I utgangspunktet er jeg ikke redd for fart. Men når visse taxi-sjåfører er gretne og kjører i 120 i Vålerenga tunnelen i rush-tiden, da får jeg angst, sender en sms til min kjære og sier i fra at dersom jeg ikke er hjemme innen de neste tjue-minuttene, så finner du meg smadret i tunnel-veggen..

Å be om at sjåføren skal holde opp døren til deg, eller ta sekken din, slik at du kommer deg inn i bilen. Det er visst bannlyst. Kjeft fikk jeg da, og beskjed om at dette må jeg da ordne selv.

Så er det dette med rullestol da, hvordan klappe denne sammen, kan jo hende at bilen blir ripete inni. Må du virkelig ha med deg denne, er spørsmålet jeg har fått et par ganger. Det samme opplevde jeg, da jeg en tid senere hadde behov for å benytte meg av krykker.

Service kalles visst dette!

Stupid Girl..

Hvorfor..

Hadde jeg bare kunnet tatt et annet valg.. hva som helst.. det spiller ingen rolle.  Aboslutt alt annet ville vært et bedre valg.. (kanskje). “Hvorfor ropte du ikke, skrek, sparket, hylte, slo, bet osv?”. Jeg er så lei av å få dette spørsmålet. Hadde jeg bare visst, så skulle jeg nok ha gjort en annen handling – vær du trygg!

Saken er den, at mange tror og tenker at, “hadde det vært meg, så ville jeg ha blitt helt vill, gal, vist motstand, prøvd å rømme..” osv. osv. Desverre min venn, det er virkelig ikke helt slik  realiteten er når man faktisk befinner seg midt oppe i selve hendelsen.

Den brennende følelsen, økende angsten, reddselen for å dø, skrekken for hva som venter, forvirringen og fortvilelsen som braser i en fart igjennom hele kroppen. De en millionbilliontrillion mange tankene du rett og slett mangler svar på. Summen av alt dette og enda litt til, det er dette som tar overhånd, og i allfall gjorde meg såkalt handlingslammet.

Så klart ville jeg vise motstand, rømme eller liknende. Men det var komplett umulig. Når kroppens beskyttelsesverk, tar styringen, og overlevelses funksjonene i kroppen hersker. Da blir man ute av stand til å gjøre det som fornuften gjerne sier.

Jeg visste at, det eneste rette jeg kunne gjøre i denne situasjonen dersom jeg skulle ha noen sjans til å overleve, var å lukke øynene, håpe på et mirakel og glemme alt.